En dag i en pensjonists liv. Del II

Forfatter: Tekst & foto: Kre Bjrnstl 

NB. Disse ”Dagboksnotatene” av Kåre Bjørnstøl bygger på - Reisebrev fra Jomtien til venner og familie, og NIT beklager at på grunn av redigering så var en del av bildene i del I ikke i samsvar med teksten.

Del 2

Mens jeg satt her og filosoferte og noterte, kom det mot meg ei lita pike (ikke blåveispike) i ei spesiell drakt, med flere hatter på hodet, og vesker og smykker hengende over alt. Hun så at jeg så på henne og kom smilende bort til meg. Jeg tok opp av sekken, boka som jeg holder på med og viste henne bilder av bl.a. folk fra fjellstammer i nord.


Jeg visste at denne jenta tilhørte Akha-stammen. Hun smilte og pratet i vei. Hun het Nan og kom fra Chiang Rai. Hun syntes jeg snakket godt thai, så da syntes jeg at jeg måtte kjøpe noe av henne. Det ble ei fargerik lue, som jeg ikke har bruk for. Men hun hadde nok bruk for 100 baht eller 16-17 kroner.Ikke lenge etter kom det enda ei Akha-kvinne ruslende. Hun så på meg og jeg pekte på lua som lå på bordet foran meg, for å vise at jeg allerede hadde kjøpt det jeg ville ha av Akha-ting.

Allikevel kom hun bort til meg, med dette litt sjenerte smilet, som er nokså typisk for Akhajentene. Hun satte seg like godt ned i sanden foran føttene mine. Her begynte hun å knytte opp bånd som holdt smykker osv. sammen og tok opp av en plastpose diverse småting. Hun hadde vært på Jomtien i 3 mndr. og hadde ennå 6 igjen før hun skulle tilbake til Chiang Rai. Kanskje var det dette litt sjenerte smilet hennes som gjorde at jeg kjøpte et lite armbånd av henne. Det kan kanskje brukes som gave.


Hun virket svært glad for at jeg ville kjøpe noe. Det er det ikke mange som gjør. For disse jentene fra nord som rusler langs strendene på Jomtien om dagen og gatelangs om kvelden, virker like malplasserte, som om en flokk med samer hadde ruslet rundt på Sjøsanden om dagen og besøkt utesteder i Mandal om kveldene - med samiske smykker og brukskunst.

Da hun pakket sammen sakene sine og skulle gå, ønsket vi hverandre lykke til videre i livet. Tiden gikk fort her. Nå var klokken alt nesten to og det var på tide å tenke på hjemveien. For jeg måtte en tur på Carrefour for å kjøpe vin og pariserloff, som vi skulle ha til kvelden, etter som Chanhom var ventet hjem i femtiden. Mens jeg begynte å pakke sammen sakene mine, må det ha blitt gitt et signal av noen som holdt vakt oppe ved strandgata, om at politiet var i anmarsj.

Selgerne for som en flokk ville dyr, alle i samme retning oppover mot strangata. Det er slik, at selgerne egentlig må betale for en salgstillatelse. Uten denne tillatelsen, vil de som blir tatt på strandområdet måtte betale en bot og blir fratatt varene sine. Men rekker de opp til gata før politiet får tak i dem, er det ok. Ei lita stund senere var politiet borte og strandselgerne var tilbake på stranda. Dette tåpelige ritualet gjentar seg nesten daglig. Jeg synes synd på alle disse strandselgerne.


Det beste de får ut av tilværelsen er frisk luft og en masse mosjon, men mange Bahtene å overleve på, blir det nok ikke. Nå er det riktignok et par fruktselgersker, svigerinner, som er dyktige til å selge frukt. Det de frembyr virker renslig og delikat. De snakker litt engelsk og har en passelig blanding av pågåenhet og vennlig tilbakeholdenhet. Enkelte massører kan nok også tjene bra etter thai