NIT p Thailands strste Elefant-round up i Surin

Forfatter: Liten rapport fra nord-st-Thailand ved Mon & Stig, Plaa og Odi 

 

 

Mil etter mil kjører vi langsmed vasstrukne rismarker og jorder, og joda, jeg vet at for å dyrke ris trenger både åkrene og bøndene vann, men ikke så mye som det kom i regntiden 2008 i Issan.

Bøndene er ute på markene sine og skjærer risen, men det blir bare ca. 1/3 dels avling i år, og av dårlig kvalitet, noe som gir lite penger. Det har vært et hardt år for ris-bøndene i Buriram og Surin. Kyrne og enkelte bøfler går og beiter på vollene mellom risfeltene, og hvite hegrer sitter som klaser i noen av trærne. Det er sein høst nord-øst i Thailand.

 

Men alle menneskene var likevel bare smil og lutter velvilje. Fra de vi traff på veier og gater, på det overfyllte hotellet og på selve elefantfestival-stadion. Kanskje fordi vi ble sett på som noen av de som skulle redde litt av en skrantende provins-økonomi, ved å være turister i området der noen døgn.


Men jeg tror ikke det bare er det som ligger bak. Det ligger dypt i natur og kultur her oppe mot grensa til Cambodia, å være vennlig og imøtekommende, og vi prøvde etter fattig evne å være tilsvarende tilbake.

Elefant-festival for 48-ende gang
I 1961 var den første festivalen, som ble så vellykket at landets Cabinett i 1962 vedtok en resolusjon som sikret elefant-festivalen i Surin som en årlig nasjonal foreteelse.

De aller fleste, om ikke alle av de godt over 200 elefantene, i alle størrelser, som er med på oppvisningen, kommer fra sin egen ”elefant-landsby” i Ban Ta Klang, ca. 6 mil nord for byen, og som ligger på bredden ved elvene Moon og Chee. Det er også flere tusen menneskeaktører i aksjon under festivalen, og på hotellet var det høykvalitets kulturshow på kvelden mens vi mesket oss i utvalgte godsaker fra svære buffetbord.

Kommer du til Surin på andre tidspunkt av året, så anbefales en tur til elefantlandsbyen på det varmeste. Der har den ”innfødte” folkegruppa Guai eller Kui, holdt seg med elefanter i århundrer. De fleste av dem ble før i tiden fanga ville på Cambodiagrensa, men politikk har satt en stopper for det, og Kuibefolkningen i elefant-landsbyen ”oppdrar” nå sine egne dyr som om de var familiemedlemmer, og trener dem til å delta i den store ”round up`en” hvert år.


Surin har også egne Silke-veving-landsbyer som er berømte for sine ypperlige håndvevde produkter, som er annerledes enn det du finner andre steder i landet. Og alt er håndlaget.

Er elefanter farlige
Svaret er så ubetinget ja. En sulten elefant kan være livsfarlig. Det fikk befolkningen og turistene i Surin erfaring for allerede under festivalens første dag, som vi dessverre, eller kanskje gudskjelov, kom for sent til. Det som skjedde var at etter at elefantene og deres mahout`er hadde paradert gjennom byen, og stilt seg opp for en overdådig lunch med alt hva et elefanthjerte kan ønske seg, så tok det for langt tid før de fikk ”gå til bords”, og en av dem var så sulten og irritert at han tok en ung pike med snabelen og slengte henne i bakken. Hun ble trampet til døde.


Lørdag 22 nov. 08 kl. 08. 30
Men lørdag gikk alt etter programmert, hvilket ikke vil si så rent lite. Kl. 08.30 var vi på plass på stadion og ventet forventningsfulle som de små barna vi alle er, innerst inne, på at selve hovedprogrammet for reisen vår skulle begynne. Det var sol, en svalende vind, og vi satt under tak i skyggen. Kort sagt: Perfekte forhold for alle slags utendørsarrangement.

Men hvordan beskrive en ”Elephant Round-up”? Bladfyken tror det er bedre at bildene til Mon og Stig får tale for seg selv, men konklusjonen blir at denne opplevelse