Henri Mouhot 1826 1861

Tekst: Odi    Foto: Stig & Mon

Sier ikke navnet dere noe? Kanskje det burde. Henri Mouhot var nemlig den franske oppdagelsesreisende og eventyrer som ”fant” Angkor Wat utenfor Siam Reap i Cambodia i 1850- åra.  Henri var eventyrer av profesjon og hadde før sin reise til Laos, som altså skulle bli hans siste, oppholdt seg 3 år i Cambodia. Skrevet ”reisebrev” og tegnet de forskjellige templene han ”fant” over-og-gjengrodde av jungel i området ved Siam Reap. Disse skriftene og tegningene ble samlet og utgitt posthumt, og Henri Mouhot ble mannen som for alvor åpnet verdens øyne om hvilke enorme kulturelle skatter som lå gjemt og glemt i århundrer i Cambodia.

Så, i 1860 da Henri la ut fra Bangkok, var han vel vitende om at til denne reisens mål, Luang Prabang, hadde ingen europeer tidligere kommet seg. Han vandret gjennom de nåværende thaiprovinsene Korat og Loei, via Paklai til byen i Laos som da var en vasallstat under Siam. Det tok 7 måneder for ham å nå Luang Prabang, som han beskrev som en ”nydelig liten by” og trakk paralellen til europeiske Geneve. Og etter 10 dager i byen fikk han audiens hos Kong Tiantha, og han dro på diverse ekspedisjoner i områdene rundt kongehovedstaden mellom elvene Mekong og Nam Khan.

Malaria
Det var på en av disse ekspedisjonene han fikk malaria og døde, bare 35 år gammel. Som dere kan se på bildene ble han gravlagt ved elven
Nam Khan, som renner ut i mektige Mekong litt lenger ned, og under fjella ved navn Phou Souwung. Der hviler den franske eventyrer Henri på et sted som han helt sikkert satte pris på og syntes var vakkert. Den dagen vi er der, er det nesten vindstille, bare den klukkende lyden fra elven høres.

Skribenten av denne vesle historien fikk forøvrig også malaria i  samme området 10 år tilbake, første gang han reiste i Laos. Da ankom han Luang Prabang etter en to døgns slow-boat-tur på Mekongfloden fra helt nord i Thailand. Sykdommen brøt ut ca. 2 uker senere, da han befant seg i Hua Hin, og i motsetning til Henri Mouhot så berget Odi livet, takket være at han kom på sykehus og fikk riktige medisiner.
Husker som var det i går legens ord til meg da diagnosen ble fastslått etter blodprøve:  - Jeg har en god, og en dårlig nyhet til deg, sa han. Den dårlige er at du har fått den dødelige varianten av malaria ... og den gode er at denne typen malaria kommer ikke tilbake senere i livet hver gang immunforsvaret svekkes, slik som den andre hovedtypen. Nå gjelder det bare at vi finner riktige medisiner...

Det fant de altså på sykehuset i Hua Hin, og jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd hvis jeg hadde dradd rett tilbake til Norge, og skulle ventet på at blodprøver skulle sendes frem og tilbake osv, for så å havne i sykehuskø. Da er jeg rimelig sikker på at jeg hadde delt skjebne med Henri Mouhot. Men jeg hadde neppe fått et slikt vakkert gravsted...

PS.
Sammenlignet med Henris 7 måneders lange og strabasiøse ferd forlot vi Pattaya kl 08.30 en mandag morgen, og ankom Luang Prabang kl 14. samme dag ... og fredag i samme uke var vi vel tilbake i heimen i henholdsvis Pattaya og Hua Yai.
(I parantes bemerket vil jeg tro at den godeste Henri Mouhot opplevde adskillig mer enn oss på turen sin til Luang Prabang .. .men vi kom da i hvert fall levende tilbake ... en forskjell som ikke kan verdsettes nok.)