Ender Kong Olav som spiker, og hvor har det blitt av King Olav?

- Har det gått helt i ball for Odi nå, spørres det antageligvis etter å ha lest overskriften. Men neida, ikke mer enn ”normalt”, hvilket vil si at han selv føler han har så nogelunde kontroll, så lenge det varer...

Altså: Kong Olav til salgs: I Aftenposten leser jeg at det gamle ærverdige hurtigruteskipet ”Kong Olav” er til salgs, av alle stder her på jord, i Myanmar, - landet som de som mener engelsk kolonivelde var på sin plass - fortsatt kaller Burma,  på Finn.no for 5, 2 millioner. Dette etter at båten har gått som hotellskip i Thailand i mange år, etter at hurtigruteskipet ble solgt i 1997.
Lesingen av dette om båten Kong Olav får Odi til å gruble over hvor mon det har blitt av turistbåten ”King Olav” som i årevis frakta nordmenn rundt på Siambukta fra sin plass på Jomtien?


 


 I Thailand har en, i motsetning til i Norge, respekt for de kongelige, derfor er det gamle navnet bevart, og bare oversatt.

Vemodige greier for en gammal mimrebukk, som så absolutt mener at slike klenodier skal et land som Norge, som det hevdes er verdens rikeste, ta vare på for ettertiden. Kan ikke bare regeringen ta 6 til 7 millioner eksempelvis, fra det beløpet som ellers er øremerka terrororganisasjonen Hamas? Da kanskje ikke Hamas får råd til å kjøpe så mange raketter å sende mot Israel også, og på den måten spares kanskje mange liv. Var ikke det en edel tanke utenriksminister Støre? Men kamerat Støre tenker nok ikke i slike edle baner, han heller...

Vel, vel, det er fra sine egne en skal ha det, heter et jo, og Odi har altså et nostalgisk forhold til både kongen, Kong Olav og til hurtigruteskipet; Kong Olav, og til King Olav, for den saks skyld.
Kong Olav fordi han i Odis øyne var en storarta konge for Norge, og hans gjerning for og i  landet har jeg den aller største respekt for. Båten Kong Olav tilbrakte jeg noen døgn på så langt tilbake som på vinteren i 1968. Turne på Riksteatret med et drama om norsk hvalfangst på den andre siden av kloden. ”Sønnafor verden” het stykket, skrevet av en Sandefjordmann ved navn Gunnar Mørk. Vi gutta kalte det for ”Sønnafor alt, og nordafor ingenting”, der vi farta oppetter og nedetter kysten av Nord Norge på de forskjellige hurtigruteskipene. (Det er nok på grunn av minnene fra vinteren/våren 68 at pensjonisten nå  skulle ønske å ha råd til å ta med thaifruen på en mimretur med Hurtigruta)



Det er flere norske interessenter som ønsker å få Kong Olav tilbake til Norge, men de etterlyser pengefolk. Riksantikvaren har som vanlig ikke penger, og i det hele tatt er det dårlig stelt med å ta vare på historien i Norge. Ikke engang landets Nationalteater har hatt økonomi til å foreta vedlikejhold på over 30 år. Skoler og sykehus nevner jeg ikke engang. Det prioriteres å kjøpe gater i London og å bygge veier i Tyskland bl.a. Og det bygges moskeer til våre nye flerkulturelle regnbuefarga landsmenn. Slikt koster.

En ting er sikkert: Hadde Odi vært en slik millionær som etterlyses i Bergen, hadde Kong Olav kommet tilbake til Norge igjen reo reo. Og hadde jeg vært i Stoltenbergs sko, hadde jeg funnet en eller annen riking og gitt ham en statsrådsjobb hvis han spytta inn cash for båten. Det er jo likevel slik det foregår i kongeriket Noreg. Nåvel. En liten overdrivelse kanskje, men med et snev av sannhet, for er det ingen som vil kjøpe kan ”Kong Olav” komme til å avslutte sin stolte karriære som spiker.

Og båten ”King Olav” av Pattaya? Hvor har det blitt av den? Skipper og eier Terje Kallbach har vi ikke sett på en stund, men han befinner seg vistnok fortsatt i Thailand, og det ryktes at båten er solgt. Det er da bare å håpe at de nye eierne er like dyktige til å ta vare på båten, hva enn de nye eierne har døpt den til, som Terje Kallbach var. Han hadde båten på tørrdokk i Naklua hvert eneste år og shina den opp til ei praktskute.

    

Foto King Olav: Stig Nystad  
                                                                                                                                      
Foto Kong Olav: Jan Olav Storli