Konsentrasjonens kunst 1 Rammen rundt tilværelsen til en buddhistisk munk er en avgjørende forutsetning for at treningen av bevissthetslivet kan finne sted. Til bevissthetslivet hører det vi kaller tanke, følelse og innstinkt.

Husorden

Dette er de avgjørende bestemmelsene som alle munker må overholde. I tillegg kommer husreglene eller husordenen som er typisk for munkesamfunnet, og som går enhver munk i blodet.

Opptaket (om å bli opptatt i munkevesenet)

For å slippe ut av lidelsens enøydhet og den umettelighet som vi er underlagt, må vi lære oss å se med andre øyne enn de verden ser med. Kan et menneske det? Hvis vi spør: ”Kan mennesker i sin alminnelighet det?”, er svaret nei.

Hva skal jeg gjøre for å slippe fri fra lidelsen? Den sanne gleden

Noen ord fra ”Dhammapada”, den folkekjære samlingen av buddhistiske ordspråk, er typiske for de tanker klosterbroren gjør seg om lidelsen – og om gleden.

Buddhas første tale – talen i Benares

”Det er to ytterligheter som den som har forsaket verden, ikke må henfalle til. Og hvilke to ytterligheter er det? Den ene består i å hengi seg til et behagelig liv med sanselige nytelser. Den er tarvelig, plump, banal, vanhellig og formålsløs. Den andre består i å hengi seg til selvplageri. Den er lidelsesfull, vanhellig og formålsløs.

I lære

Forbildet

Å gjøre som mesteren

”Følg meg” sa mesteren fra Nasaret. Og de menneskene som vi, ifølge den kristne tradisjonen kaller disipler, gjorde som han sa. En av disiplene, Peter, minte mesteren på det offeret de hadde brakt da de brøt opp fra alt det kjente og kjære: ”Hva så med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal vi få?”

Jesus svarte Peter, og alle dem som seinere fulgte ham: ”Sannelig, sier jeg dere: Enhver som har forlatt hus eller hustru eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få mangedobbelt igjen, og få evig liv i eie.”

Bortsett fra ordene ”for mitt navns skyld” og evig liv kunne Buddha godt ha sagt dette. Også han fikk mennesker til å bryte opp. Han fikk dem til å bryte med det etablerte for å hengi seg til en helt ny livsform. Hvis en vil bli Buddhas disippel, må en bryte opp. En må bryte med og legge hele sin borgerlige tilværelse bak seg. Den borgerlige tilværelsen er bestemt av det å eie. Tilværelsen i buddhismen er bestemt av det motsatte. Den er bestemt av avkall.

Det å bli kristen ble historisk sett aldri å gjøre som de første disiplene gjorde. I middelalderen oppstod det riktignok et sterkt kristent munkeideal. På samme måten skulle den kristne ridder være villig til å bryte opp og dra på på korstog til Jerusalem for Guds rikes skyld.

Pilegrimer, riddere og munker ble et folkeferd i oppbrudd, en disippelskare som levde annerledes. Men det kristne livsidealet knyttet seg snarere til ekteskapet, som var innstiftet av Gud, og til familielivet.

De kristne snakker om Guds skaperorden, og det forutsetter ikke at en fornekter det naturlige menneskelivet. Men Martin Luther, den protestantiske reformator, gjorde de kristne i vår del av verden opp med munkeidealet.

Opp gjennom tidene har det vært ”reformasjoner” også i den buddhistiske verden, men felles for dem alle er at de har understreket nødvendigheten av et brudd med verden. Det har bl.a. blitt mulig, også for en kvinne, å bryte ut av samfunnet for å bli nonne. Buddha stiftet ikke noe nonnesamfunn.

For ham var frigjørelse først og fremst mannens sak.

Fotos fra Quan Thanh-tempelet i Hanoi

 

Atman og brahman
Livet var noe uforanderlig, og brahmanen var ett med det uforanderlige. De som ikke var brahmaner, dvs. mennesker flest, var underkastet en verden der alt går opp og ned. Det mennesket som bare har seg selv å holde seg til, er alltid usikkert. Skiftende sinnsstemninger og vekslende hell gjør at det snart er grunn til glede, snart til sorg. Ingenting blir som når lidenskapene skifter og behovene med dem. Den omskiftelige verden er den egoistiske verden; inderen kaller den for Atman.

 

Hva er et offer?
Er det noen som ofrer seg?
Hvis et menneske setter seg selv til side for noe annet, f.eks. for sine barn, så bruker vi ofte å si at det ofrer seg. Når vi avstår fra noe for å gi plass til andre, så bringer vi et offer. Av natur er vi alle oss selv nærmest, men likevel hendet det at vi avstår fra noe vi mener vi har rett til for at andre skal få det i stedet. Vi er med andre ord gode – svært gode – når vi ofrer oss, for vi behøvde jo egentlig ikke gjøre det. Det er ingen som har krav på vårt offer.

Hvordan var den verden Buddha ble født inn i?

Litt om Indias historie

Om India vet de fleste at det er de hellige kuers og de hellige menns verden. Også på Gautamas tid (som Bodhisattva seinere ble kalt) var det hellige kuer og hellige menn i India. Kuene har vært hellige helt siden Veda-folkets tid.

 

Hva slags verden lever Buddha i?

Hva slags verden lever Buddha i?

Det overnaturlige
Må en tro på ”Legenden om Buddha” for å kunne kalle seg buddhist?
Nei. En buddhist behøver ikke tro.
Når en sønn av den buddhistiske verden hører om mesterens fødslel, om hans liv i rikdom og forsakelse, hans kall og forløsning, oppfatter han det som et bilde på livet. Slik er vilkårene.
Legenden om Buddha er en illustrasjon. (Du finner den ved å klikke deg inn på: www.nordicithailand.net)

 

500 år f. Kr.
Buddha etterlot seg ikke noe skriftlig. Vi har altså ikke hans egne ord for noe som helst. Men det føles ikke som noe savn i den buddhistiske verden. De nærer ikke vår store aktelse for alt som er skrevet. Det inntrykket Buddha gjorde på menneskene, og som fikk tusener på tusener til å gjøre som han gjorde, vitner langt sterkere om lærens sannhet enn noe som kan studeres på et papir. Buddha selv lo av alle dem som trodde de kunne finne fram til sannheten ved å granske skriften. For ham var ikke det skrevne ord hellig i og for seg. Hans forakt for det som kalles tradisjon, var så stor at den alene var nok til å gjøre ham til kjetter, dvs. en som ikke respekterer det som står skrevet.

Kjetteren Buddha levde i tida omkring 500 år før Kristi fødsel. Ifølge det som er fortalt om ham i de skriftene som er forfattet mellom 100 og 300 år etter hans bortgang, døde han omkring år 485 f. Kr. i en alder av 80 år. Han forlot verden æret og feiret, omgitt av disipler og venner. Det skjedde i Kasia i Gorakhpur-distriktet i det nordvestlige hjørnet av India.

I 1998 fant en rester av en gravhaug som inneholdt en urne med støvet av Buddhas knokler. Sakyarne, Buddhas slekt, hadde sikret seg de jordiske restene av Buddha etter at han hadde blitt brent på bålet, som skikken var. Innskriften på urnen bevitner at det er mesterens støv som hviler her. Vi mener også at vi vet hvor Buddha kom til verden. Om lag 299 år etter Buddhas bålferdd reiste kong Asaka en søyle på det stedet der Buddha ble født. Søylen er ekte. På den kan en lese at kong Asaka gav innbyggerne i landsbyen der ”den opphøyde” kom til verden, skattefritak. Buddhistiske pilegrimer valfarter i dag både til urnen og søylen.

 

<

p>-

Men mesterens etterfølgere holder mye mer av de veldige fotavtrykkene som den innviende etterlot seg på tallrike steder i det riket som ble buddhismens. Avtrykkene er langtfra historisk ekte. Europeiske reisende kan granske Buddhas fotspor på Phrabat i det sentrale Thailand, eller tilbe hans opphøyde tann i kolosteret i Candy på Sri Lanka.

Det hellige språket pali
Vil en studere Buddhas liv og tanker ved hjelp av skriften, må en lære seg det hellige språket pali. Det snakkes ikke lenger av noe folk. Den buddhistiske kanon foreligger på palispråket. Det er knyttet utallige kommentarer til den. Kanon betyr den autoriserte overlevering. Navnet på denne overleveringen er tripitaka, som betyr trekurven. Den omfatter: 1. Regler for den buddhistiske munkeordenen. 2. Fortellingen om Buddhas fødsel og hans liv (altså alt det legendariske stoffet), samt prekenene hans. 3. Den buddhistiske filosofi. Så meget om det vi tør kalle det historiske.

Og her er det vi anbefaler våre lesere å gjenoppfriske ”Legenden om Buddha” som Nordic trykket i 2 deler i henholdsvis februar og marsutgaven 2005. Du kan også finne – Legenden, på vår webside HYPERLINK “http:// www.nordicithailand.net” www.nordicithailand.net

Denne – i våre ører så besynderlige – fortellingen betyr mer for den levende buddhismen enn lærde utgreiinger om mesterens lære og historiske fakta som beviser at han har eksistert.

Reinkarnasjon
Det vi kaller gjenfødelsens kjede, dvs. reinkarnasjon, er for Østens mennsker noe gitt. Like vanskelig som vi i Vesten har for å forestille oss et liv etter døden, har barn av Østens verden vanskeligheter med å forstå at livet skulle kunne opphøre etter døden, at det skulle kunne opphøre så og si av seg selv, og at livet ikke lenger skulle ha noen følger. Alle tanker, alle handlinger har følger, og disse følgene kan ikke settes utav kraft fordi om et menneske dør. Tvertimot er det slik – sett med buddhistens øyne – at i døden finner følgene sitt uunngåelge uttrykk, nemlig i et nytt liv. Et nytt liv som er en legemliggjørelse av alt det som fylte oss i det livet som var. Som du sår, skal du høste. Det er en absolutt rettferdighet til.

Et typisk Buddha alter

Nirvana
Så gjelder det da å leve slik at det neste livet blir mindre lidelsesfullt enn dette. Det aller beste er å leve slik at viljen til liv opphører, og begjærets hjul går i stå. Den som er nådd dit, er nådd til Nirvana – til det land som ikke lenger er ”mitt”, landet uten tid og uten følger, uten lidelse.
Det buddhistiske paradis er en tilstand som er fri for alt det som gjør livet vanskelig og vondt mennesker imellom. Hvis vi spør om hva det inneholder i stedet, får vi ikke noe svar. Spørsmålet røper bare at vi fremdeles er svært langt fra Nirvana, og at vi er på avveie.. Vi opplever og tenker så helt forskjellig fra Buddha og hans disipler.
Vi kunne jo prøve å nærme oss alle disse fremmede forestillingene fra en kant og spørre: Hvem var Buddha?

Hvem var Buddha?
At buddhismen har eksistert og eksisterer, kan ingen tvile på. Like sikkert som kristendommen har eksistert. Kirken løfter sine tårn mot himmelen som vitnesbyrd om at her dyrkes Kristus som Guds sønn. I Rangoon eller Bangkok er det flere buddhistiske templer enn det er kirker i noen kristen by, Roma medregnet. I templene får munkene undervisning i Buddhas lære, og her blir det brent røkelse til hans ære.
Men har Buddha eksistert som en virkelig person, og hva vet vi om ham slik han virkelig var? Det er naturlig for oss å stille spørsmålet. Vi spør på samme måte om den historiske Jesus. Var han nå den de kristne gir ham ut for å være? Fins det beviser for at han virkelig levde?
I den buddhistiske verden er en ikke så opptatt av det historiske. De bevisene som vi leter etter, går buddhisten likegyldig forbi. Han elsker Buddha i hans lære og i de frukter som den har gitt. For øvrig dikter han alskens eventyr inn i mesterens liv. For buddhisten er legenden sannere enn det vi kaller historiske fakta.

Å tenke riktig
Den som tenker riktig, lever riktig, lærer Buddha. Den som tenker riktig, er på rett vei. Når vi tenker galt, kommer vi på avveie. Det er vår natur å tenke galt. Det er naturlig for oss å si jeg, og tenke på meg, og ikke på så særlig mye annet.

Å tenke riktig er noe som må læres. Å bli buddhist er en øvelse i kunsten å tenke riktig. Men for å kunne tenke riktig må vi ha de rette følelsene, vi må oppfylles av den uendelige velviljen.

Buddha vil lære disiplene sine den uendelige velviljens kunst. Han vil lære dem å meditere. Før et menneske har lært å meditere, er det meningsløst å spørre: Hva skal det bli av meg?

Å meditere
Å lære å meditere, å tenke ut fra noe annet enn seg selv og bli fylt av noe annet enn sitt eget, er en kunst som alle Østens religioner har utøvd. Men Buddha gjør det med et annet mål for øye enn både brahmaner og yogier, Indias hellige menn utøver meditasjon for å komme utenfor seg seg selv og bli forenet med det guddommelige. Buddhjisten mediterer for å løse alle bånd som binder ham til tilværelsen og til ham selv, til alle ønsker om å guddommeliggjøres. Buddhisten mediterer for å bli til ingenting.

Blessing Sermony

Å bli til ingenting
Når vi i vesten snakker om å bli til ingenting, gjør vi det med en viss resignasjon. Vi bøyer oss for tanken at med døden er allting slutt. Noen mennesker sier nok at de lengter etter å få fred, og ikke så få tar også sitt eget liv for å gjøre det forbi. Men dypt i oss ligger et håp om evighet, om et gjensyn med dem som døden skiller oss fra. For det vestlige mennesket er forestillingen om et liv etter døden knyttet til et håp.

For buddhisten er forestillingen om en fortsatt eksistens etter dødeen knyttet til en redsel. Han kan ikke befri seg fra og er fortvilet over den tanken at det livet vi lever i denne verden, er en følge av et annet liv som vi har lagt bak oss, og som fører til et nytt liv som ligger foran oss. Livet er en kjede der hvert ledd er festet til det neste. Livet er en kjede av årsak og virkning som aldri kan opphøre av seg selv.

Den kan bare brytes hvis vi slutter å være til, oppgir å ville være meg.

 

Egoismens forbannelse

Buddha vet at vi helst vil at hele verden skal dreie seg om oss. Det høres kanskje litt voldsomt ut, men er ikke sannheten den at så snart ingen er opptatt av oss – så snart ingen skjenker oss en tanke – blir vi urolige og ulykkelige. Vi får en følelse av å ikke være til. Og det er det værste av alt: ikke å være til. For Buddha og hans disipler er det å ikke være til den eneste veien ut av lidelsen. Vi må lære å innse at vi ikke er det sentrum som verden dreier seg om. `Jeg` har ikke noe krav på tilværelsen. `Jeg` er bare en rekke omstendigheter som i et tilfeldig øyeblikk krysser hverandre i det punktet som jeg kaller meg.

Så lenge et menneske tenker ut fra seg selv og sier ”jeg vil være”, ”jeg vil være annerledes”, ”jeg vil”, så lenge er et menneske dømt til lidelse. Det er dømt til et begjær som aldri kan tilfredsstilles. Det er fordi det forutsetter noe som ikke er, nemlig meg.

De umettelige

Så lenge du henger ved livet og forlanger at det skal bekrefte deg i å være den du ”er”, så lenge er du dømt til umettelighet, sier Buddha. Og det er en lidelse aldri å bli mett, aldri å få nok, aldri å få sikkerhet.

En av Buddhas elever spør sin mester: ”Er jeg den som jeg skal være nå?” Og mesteren svarer: ”Du skal opphøre å være, du skal slutte med å se på deg selv som værende, som den eller den. Du skal se på deg selv som en følge av av de omstendigheter som utgjør deg. Du skal innse at disse omstendighetene er tilfeldige og omskiftelige inntil du lærer å gjennomskue dem – og styre dem.”

Et menneske kan nemlig lære å bli herre over sitt livs omstendigheter. Den dagen det ikke lenger klynger seg til ”seg selv”, den dagen det tør gi slipp på sin forfengelighet, er det ikke lenger slave av omstendighetene.

Buddha vil lære disiplene sine å ikke være slaver lenger, å ikke leve i forfengelighet, å ikke mer si jeg. Buddha vil befri elevene sine for lidelsen ved å lære dem å tenke på den rette måten.

Legenden om Buddha er nesten utrolig vakker og svært spesiell. Det er ikke rart at den har fengslet alle som har hørt den opp gjennom generasjonene i over 2500 år. Nordic er glad over å kunne trykke denne som er hentet fra boka ”Buddhismen” av Eirik Rostbøll og oversatt til norsk av Hanne Dahl. Utgitt av Aschehoug Forlag i 1981. Les og bli beriket.

Å gi avkall på noe 

På avveie
Det er noe som heter å komme på avveie. Hva er det? Å komme på avveie betyr ikke bare at det går dårlig for en. Det kan også bety at en går seg vill, at en kommer et annet sted enn det en egentlig skulle.

Å gi avkall på noe

opp gjennom hele historien har det vært mennesker som har gitt avkall. Noen gjorde det til og med med glede. De gjorde det enten fordi det var kommet noe nytt inn i livet deres, som gjorde dem anderledes, eller fordi det gikk opp for dem at det som de til nå hadde strebet etter, ganske enkelt ville ta livet av dem.

Den som lar sitt liv bli bestemt av sin tørst, graver sin egen grav, og han kommer ikke til å ligge godt i den. Graven er bare en omplassering; har mennesket levd et hundeliv i denne verden, blir det til en hund i den neste verdenen.
Når mennesket gir avkall på og ikke bruker livet sitt til å sikre seg materielt, er det enten fordi han har blitt religiøs og har hatt en opplevelse av Gud, eller fordi han har gjennomskuet seg selv.
Kristne, f.eks. den hellighe Frans av Asissi, gav avkall på verden og ble tiggermunker fordi de heller ville tilhøre Gud enn å bestemme over seg selv. Noen mennsker oppgir også i dag det de har blitt til i denne verden og blir munker i et buddhistisk kloster. De gjør det fordi de har gjennomskuet verden og funnet ut at livet ikke er verdt å leve der. De har gjennomskuet sin egen forfengelighet, og nå vil de ikke lenger trelle under den.
De vil være fri

Når vi følger med i den verden vi kaller vår, er det visse ting som oppfattes som en selvfølge. Det er en selvfølge at en har det bedre når en ikke mangler noe. Når vi sier at det går godt for en venn av oss, mener vi ikke at hun har blitt nødt til å selge bilen og må heretter klare seg med en sykkel. Det betyr at hun har fått råd til å kjøpe seg en finere bil enn den hun tidligere måtte nøye seg med. Den det går godt, har fått mer hun kan kalle sitt.